Kathrines lille hjørne

Det har visst blitt en vane at det går flere måneder mellom hver gang jeg skriver et blogg-innlegg xD Ikke at jeg tror det er så mange som følger med på den lille bloggen min, jeg skriver vel egentlig mest for min egen del.. Er en fin måte å få ut tanker og følelser på ^^

 

Livet mitt har vært en følsesmessig berg og dalbane den siste tiden. Har gått veldig opp og ned, og et par veldig bratte nedoverbakker har nesten slått pusten ut av meg. Jeg har til tider ikke visst helt hva jeg ville eller hvordan jeg skulle få orden på livet mitt. Vel, det vet jeg fortsatt ikke. Har derimot bestemt meg for at nå skal jeg bare nye livet mens jeg er ung, ha det gøy og møte mange nye mennesker :)

I september var jeg og to venninner på ferie i Tyrkia. Det  var den beste uka i mitt liv! Hadde det så fantastisk bra. Å reise hjem igjen var absolutt ikke noe jeg så frem til. Kom i kontakt med så mange koselige mennesker der nede, som gjorde at oppholdet ble enda bedre. Vi fant en restaurant som var helt awsome, med utrolig hyggelige mennesker, god mat og drikke, og en fantastisk hyggelig stemning. Og utelivet i Tyrkia, det kan ikke beskrives med ord, det må oppleves! Norge kan ikke sammenlignes. Gleder meg allerede til jeg skal ned dit igjen :)

Mens jeg var i Tyrkia tok jeg en veldig vanskelig besluttning. Jeg hadde vært usikker lenge, og tanken hadde streifet meg flere ganger, men når jeg kom litt vekk og fikk litt perspektiv på ting, så kom jeg til en endelig besluttning. Jeg bestemte meg for å slå opp med kjæresten.. Dette var noe jeg hadde nødt til å gjøre for min egen del, for at jeg skulle få det bra. Jeg hadde det ikke no bra med han. Vi kranglet hele tiden, og jeg irriterte meg over hver eneste lille ting han sa og gjorde, noe som resulterte i at jeg var sur og grinete nesten hele tida. Sånn skal det ikke være i et forhold. Etter å ha hatt det sånn en stund hadde jeg også mistet følelsene for han, så da fant jeg ut at det beste var å gjøre det slutt. Men enkelt, det var det så absolutt ikke. Det er det verste jeg noen gang har gjort!
Jeg er jo så vanvittig glad i han, og det å måtte såre han på den måten var helt forferdelig. Savner han fortsatt..

Må ærlig innrømme at jeg har følt meg ganske ensom til tider, etter det ble slutt. Har ikke lenger en å krype inn i armkroken til, ingen til å holde rundt meg, ingen til å gi meg gode klemmer og kyss. Savner det. Men likevel har jeg bestemt for å være singel en stund. Bruke mer tid på meg selv og vennene mine. Så får gutter komme etterhvert :)

Har skjedd mye i det siste, men jeg velger å se fremover. Liker å tro at jeg har en fin tid foran meg! ^^

 

Fredag 22. juli, skjedde det vi aldri trodde skulle skje, det som på èn dag har snudd hele landet på hodet. En grusom hendelse, som har rammet så mange mennesker over hele Norge, utført av kun èn mann.
Det startet med bombingen av regjeringsbyggningen i Oslo, der hvor statsministeren vår har kontoret sitt. En voldsom eksplosjon sprengte hele byggningen i fillebiter, vinduer ble blåst ut, og ødeleggelsene er slående!
Jeg hørte først om det på radioen på vei hjem fra jobb. Jeg ble sjokkert, men trodde ikke at det var så ille som det viste seg å være. Da jeg så bildene ble jeg helt satt ut. Det lignet ikke på Oslo, men på en krigssone i et eller annet u-land. Et forferdelig syn! 7 personer ble drept i dette angrepet, og mange fler ble skadet. 

Og som om dette ikke var ille nok i seg selv, så skjer det enda en hendelse, som er desto mer sjokkerende, skremmende og forferdelig. Den samme mannen drar ut på Utøya, hvor AUF har sin årlige sommerleir, med mange unge mennesker. De yngste var ned i 13-14 års alderen. Han er forkledd som politimann og vinner tilliten til alle, og lokker ungdommene til seg, ved å late som han skal beskytte dem. Deretter begynner han å skyte rundt seg. En etter en meier han ned, han rett og slett henretter dem. Kaldt og rolig. Folk løper, skriker og leter desperat etter et sted å gjemme seg. Mange hopper i vannet for å prøve å svømme i land på andre sida. Da står han på stranda å skyter på dem.



Mange klarte heldigvis å overleve. Desverre var det også mange som mistet livet, så altfor, altfor tidlig. Hele 85 sies det skal ha mistet livet på øya, og 1 person døde på sykehus to dager seinere, så alt i alt mistet 93 personer livet i helga. Flere er fortsatt savnet. Dette er helt forferdelig.

Jeg har tenkt mye i det siste. Har tenkt på alle som er døde og på dem som står igjen. Tenkt på alle foreldre, som har sett sin sønn eller datter for aller siste gang, og på dem som enda ikke vet hva som har skjedd med deres nærmeste. Jeg har tenkt på alle de ungdommene som overlevde, som så sine venner bli skutt og drept, som må leve med disse minnene resten av livet. Mange av dem mistet flere nære venner, og noen holdt også på å dø selv. Jeg tenker på dem som ligger på sykehuset, med alvorlige skader. De vi enda ikke vet om overlever.

Hele helga har tv-en stått på omtrent hele tida. Alt vi har sett på er nyheter. Vi har lest på nettet, på alle mulige nettaviser, vi har sett på nrk, tv2, cnn, bbc, ja alle verdens nyhetskanaler sender dette. Alle er berørt. Særlig her i Norge. Dette er en hendelse som rammer hele landet. Men vi skal ikke la oss knekke. Vi skal stå sterkere etter dette. Vi skal ta bedre vare på hverandre, og på landet vårt. Nordmenn er et stolt folk, og det skal mer til for å ødelegge det. Vi er stolte av landet vårt, vi er glad i landet vårt!

Denne hendelsen vil aldri bli glemt, og vil stå som et svart merke i Norges historie. Hvil i fred, alle tapre politikere og ungdommer. Og alle pårørende; vær sterke! Dere har hele landet i ryggen!

Jeg har tent lys, med et bilde av det massive blomsterhavet i Oslo på tv i bakrunn!

Når jeg ligger alene på rommet mitt, blir det fort til at det dukker opp mange tanker i hodet mitt.. I det siste har jeg tenkt mye på fremtiden. Fremtiden ja.. hva er mine planer for fremtiden? Hva har jeg tenkt til å gjøre, hva har jeg tenkt til å bli? Svaret er, helt ærlig, at jeg ikke har peiling! Jeg aner rett og slett ikke hva jeg vil. Greit, jeg er ung og alt det der, men det er vel snart på tide at jeg finner ut hva jeg vil gjøre, før det er for seint.
Skal jeg gå skole, få en ordentlig utdanning og en ordentlig jobb, som jeg kan ha resten av livet? Hvis jeg bestemmer meg for det, så er spørsmålet; hva skal jeg studere? Hva skal jeg utdanne meg som? Aller mest har jeg lyst til å jobbe med dyr, eller barn. Har lyst til å bli dyrepleier eller veterinær, men studiene er så innmari strenge, og det er vanskelig å komme inn, så jeg tror ikke jeg har noen sjans, med de dårlige karakterene jeg har. 
Andrevalget er førskolelærer. Men er det det jeg egentlig vil jobbe som resten av livet?
Nesten helt fra jeg lærte å snakke, har drømmen vært den samme. Hver gang jeg ble spurt om hva jeg ville bli når jeg ble stor, har svaret alltid vært det samme. Jeg ville bli dyrlege. Jeg ville ofre livet mitt til å hjelpe dyr. Det å få gjøre livet bedre for et dyr, en fantastisk skapning, ville gi dagen mening. Det har alltid vært mitt største ønske. Enten det, eller å jobbe i dyrehage. Å komme tett innpå eksotiske og ellers ville dyr, ville vært som en drøm for meg. Skal den drømmen komme i oppfyllelse, så er jeg nødt til å flytte til Kristiansand. Det er ulempen.

Så.. jeg er bekymret! Jeg har en stor avgjørelse foran meg. Jeg må ta et valg, og det blir ikke enkelt. Vil jeg gå mer skole? Vil jeg flytte fra nære og kjente for å oppfylle en drøm? Eller vil jeg bli på Obs for alltid? :p Haha!
Jeg trives veldig godt på Obs, men (misforstå meg rett) det er ikke der jeg vil være resten av livet mitt. Jeg vil opp og fram. Jeg er enda ung, så har god tid (enda!), men det bekymrer meg likevel.
Det er ikke no gøy å bli voksen!  =p

Hva er planene dine for fremtiden?  :)

Syns det var på tide med et nytt design nå. Et som var mer nøytralt og rolig, istedenfor knæsje farger. Er kanskje litt kjedelig med hvit bakrunn, men er det som ser best ut, igrunn ;)

Skulle gjerne hatt en ny header og, så får prøve å få laga en. Er det noen der ute som har forslag eller tips, så er det bare å si ifra, tar gjerne imot råd!

Nå, hva syns dere? Forslag til hvordan jeg kan gjøre bloggen enda bedre?

 

Da har Stine og jeg ryddet og vasket ned hele leiligheten til Helene, så nå dufter den deilig av grønnsåpe og sitron. Helene skal jo flytte, så da er det viktig at det ser bra ut for den nye leieboeren. Pakket har vi gjort tidligere, så nå er alt klart til hun kommer hjem. Bare å lasse på i bilen og få det inn i den nye leiligheten. Blir bra.
Gleder meg veldig til hun kommer hjem ihvertfall. Hun har riktignok bare vært borte i litt over en uke (to uker til torsdag), men det føles som en evighet. Jeg ser nå hvor avhengig jeg er av bestevenninna mi.
Det skjer ikke stort uten henne. Er hun som har den magiske evnen av å samle folk. De vennene jeg ser mest har jeg fått gjennom henne.
Jeg har jo selvfølgelig gode venner selv og, men dem har jeg dessverre glidd litt vekk fra. Veldig trist! 
Er veldig glad jeg har Helene. Jeg kunne gjort hva som helst for henne. Jeg kunne gått gjennom ild og vann, jeg kunne ofra mitt eget liv. Hun betyr så utrolig mye for meg, det er umulig å beskrive. :)

Til torsdag kommer hun hjem igjen, etter å ha vært to uker på jobb på Color Fantasy. Da skal jeg til henne med èn gang for å hjelpe til å flytte. Gleder meg masse til bare å se henne igjen, og til å se den nye leiligheten. Og lørdagen etter blir det ut på by'n igjen! Er en stund siden nå. Blir ingen byturer når Helene ikke er hjemme, for er ikke så mange å gå ut med. Og så har man jo godt av en pause fra alkohol innimellom og ;)

Så denne uka blir bra. Jobbe tirsdag, fri onsdag, til Helene på torsdag, jobbe fredag og lørdag, og så til Helene på lørdagskvelden og så by'n. Ser fram til denne og neste uke.

Da var dagens gode gjerning unnagjort, så nå kan jeg slappe av resten av dagen med god samvittighet!

Stine, meg og Helene på forrige fest :)

- Hva har du gjort idag?

For noen få dager siden, nærmere bestemt den 24. januar, var det akkurat syv år siden ei veldig god venninne av meg forlot denne verden. Syv år har gått så innmari fort, jeg kan huske det som om det var i går. Jeg kan huske den søte, lille jenta som alle likte. Hun som brydde seg om alle, som kunne varme et hvilket som helst hjerte bare ved å smile. Hun var bare 10 år, men hadde likevel rukket å glede så mange, og hadde funnet sin vei inn i så manges hjerter. 10 år er ingen alder, livet har så vidt begynt, det er altfor tidlig å bli revet bort. 
I ettertid har jeg tenkt på alt hun aldri fikk oppleve. Det er så mye jeg ville hatt henne med på, så mye jeg hadde villet at hun skulle oppleve, så mye jeg vet hun hadde elsket. Jeg blir trist av å tenke på det.
Syv år er lang tid. Mye har skjedd. Jeg kan ikke hindre meg selv i å tenke på hvordan hun hadde vært i dag. Hadde vi fortsatt vært venner? Det er jeg ganske sikker på. Jeg ville aldri gitt slipp på henne, likevel ble hun tatt bort fra meg, fra familien, fra gode venner. Det er helt uforstålig. Jeg skriver dette med tårer i øynene. Syv år etter gråter jeg fortsatt over henne. Hun hadde hele livet foran seg, og jeg er sikker på at hun hadde vokst opp til å bli en helt fantastisk jente. Det var hun allerede. Den beste personen jeg har kjent.

Jeg var tre år eldre, men likevel så jeg opp til henne. Jeg var misunnelig. Hun var alt jeg ønsket å være. Pen, populær, utrolig snill og tvers i gjennom god, hadde en kjempe fin familie og den beste personligheten jeg har sett i ei så ung jente. Jeg skjønner nesten ikke at det er mulig. Hun var venn med alle, og alle likte henne. Jeg hørte aldri et eneste stygt ord om henne.

Dagen hun døde og tiden etter var alle i sorg. Alle som kjente henne, nære og fjerne, man kunne se det i alles ansikter. Jeg kunne ikke tro at det var sant. Mine tanker gikk med en gang til familien. Til hennes mor og far, besteforeldre, og ikke minst hennes lille søster, som bare var 8 år den gang. Det må ha vært, og fortsatt er, helt ubeskrivelig vondt. Jeg kan ikke forestille meg det. Å miste en engel.
Vi er likevel heldige som fikk ha henne med oss i 10 fine år.

Selv kjente jeg henne i 7 av hennes 10 år. Vi ble kjent da hun var 3, jeg var 6. Mamma var dagmamma for henne og søsteren, og jeg pleide å hjelpe til. Vi fikk god kontakt, til tross for aldersforskjellen. Etterhvert som vi ble eldre, begynte vi å være mye sammen, og vi ble bestevenner. Vi delte alt. Til tross for at vi var ganske unge, så kunne vi sitte å prate om seriøse ting, vi kunne sitte sånn å snakke i timesvis, om alt og ingenting. Og så ble det selvfølgelig mye lek. Vi hadde allverdens tid.. trodde vi.. Når vi måtte avslutte midt i en lek, pleide vi å fortsette neste gang vi møttes. Den siste leken vi hadde ble vi aldri ferdig med.

Maren var en engel. En engel som vi her på jorden fikk låne. Hun bringte meg seg godhet og glede, kjærlighet og varme smil. Mang et hjerte gledet hun, mang en sjel har hun trøstet. Når 10 år var gått, tok Gud henne tilbake, og nå passer hun på oss fra himmelen. 
Å lille engel, du er savnet! Håper vi ses igjen.

---

 

Tenk at syv år er gått,
mange tårer er blitt grått.
Det er mye som har forandret seg,
men likevel har jeg aldri glemt deg.

Du var kun tre år første gang,
jeg hadde deg på mitt fang.
Vi har funnet på mye moro sammen,
med dine hatter og kjoler var du reine madammen.

Du var tre år yngre enn meg,
men jeg så alltid opp til deg.
Så klok, så snill og god,
du var den som alltid forstod.

Jeg kommer aldri til å forstå,
hvorfor akkurat du måtte gå.
Du var min aller beste venn,
og jeg håper vi møtes igjen.

---

 

 

Har vært litt ute å kjøre til tider, men nå er jeg tilbake i toppform. Nå er jeg fast bestemt på å gjøre alt som skal til for at ting skal ordne seg. Både med jobb, leilighet, lappen og diverse andre ting. Planene er å prøve å søke på en fast stilling i kassene på Obs. Okei, kanskje ikke akkurat den mest attraktive jobben, men det holder for meg, foreløpig. Der jeg er nå, i kafèen, er sjansen veldig liten for at jeg får flere faste vakter enn de jeg allerede har, som altså bare er annenhver helg. Jeg må derfor finne meg noe annet, om ønskene mine skal gå i oppfyllelse. Grunnen til at jeg vil fortsette å jobbe på Obs er at jeg trives ganske godt der, det er et bra miljø og enkle arbeidsoppgaver. Nå har jeg jo kommet inn i miljøet der, så da har jeg ikke lyst til å forlate det :)

Tenk at det er gått et år allerede. Et fantastisk, vidunderlig, herlig og spennende år, med min elskede Alexander :)

Begynner å kjenne på kroppen at jeg har hatt altfor lenge fri nå. Det føles ikke engang som fri, men som om jeg er arbeidsledig. Skal bli deilig å komme på jobb igjen, selv om det bare er for èn dag. Kontoen min er ikke som den en gang var heller, og det er igrunn veldig synd, for kan ikke lenger gjøre det jeg vil. Må tenke over hver minste lille ting jeg skal bruke penger på, noe jeg er utrolig dårlig til. Tror jeg må vurdere å finne en annen jobb etterhvert, det her funker ikke i lengden. Jeg som har lyst på leilighet, lappen og bil!