Alkoholen er drukket opp og fordøyd, fyrverkeriet er skutt opp og nyttårshilsner er sendt til alle venner og bekjente. Verden sier farvel til det gamle året, og ønsker 2010 velkommen. Godt nytt år ønsker jeg til hver og en. La oss nå inderlig håpe at dette året blir bedre enn det forrige, for i fjor skjedde det altfor mye negativt, som jeg helst bare vil glemme. Men som jeg liker å si, det som skjedde i 2009, vil forbli i 2009! Nå er det et nytt år med nye muligheter. Tiden er inne for å begynne på nytt og rette opp i feilene fra ifjor. Vi har enda et år med erfaringer bak oss, og er enda litt sterkere.
Nyttårforsettet mitt er i år, som i fjor, at jeg skal kutte ut søtsaker og usunnheter, trene og få det utseende jeg alltid har drømt om. Nå har det gått for langt. De siste månedene i 2009 har jeg vært så utrolig usunn, og har nok lagt på meg ganske mye. Jeg kan merke det på klærne mine og. De som alltid har vært behagelige å ha på, er nå trange og ekkle. Til jul fikk jeg to kjempe kule bukser av pappa, men så har jeg for stor rumpe til å få de på. Så målet mitt er å komme inn i dem!
Planen er at jeg skal begynne å dra i svømmehallen med Malene, for trening i vann er nokså effektivt. I tillegg skal prøve å få gått en tur hver dag. Godteriet skal gjemmes bort og bare nytes i helgene, men da i begrensede mengder. Jeg har prøvd på dette utallige ganger før, men aldri hatt viljestyrke nok. I år skal jeg klare det, jeg MÅ klare det!
Alt i alt tror jeg 2010 blir et bra år! Et år fyllt med kjærlighet og vennskap. Nå gleder jeg meg til sommeren, for sol og varme er det beste jeg vet. Bare ligge på stranda å sløve. Digg! :D
HÅPER ALLE FÅR ET VIDUNDERLIG 2010!
Så ordnet det seg likevel. En brikke er tilbake på sin plass. Og jeg er mer bestemt enn ever på at jeg trenger en forandring. Jeg har fått venninna mi tilbake, men neste gang kan det gå verre, om jeg ikke gjør noe med meg selv snart.
Nå vil jeg bare nyte livet. Og så er det jo snart jul! Den koseligste tiden på hele året =D
Lønningen er på plass på kontoen, så nå lengter jeg bare etter en fridag så jeg får shoppa litt julegaver. Skal bli bra.
Selvom jobben tar veldig mye av fritida mi, så er jeg glad jeg har den. Ingen jobb, ingen penger. Blir verre etter nyttår, for da blir det betydelig mye mindre jobbing på meg. Kommer til å merke det på kontoen ja. MEN på en annen side, da får jeg mer tid til venner og kjæreste, og DET er positivt ;) Har ikke akkurat fått ofret dem så mye tid i det siste, og det merker jeg at jeg trenger nå.
Blir bedre etter jul, for da jobber jeg ikke no mer, bare de faste vaktene mine som er annenhver helg. Skal bli deilig å ha fri hele jula, bare slappe av og kose meg. Til neste helg skal jeg være med mamma og mormora mi til Sverige en tur. Blir der fra fredag til lørdag. Blir nok veldig koselig det. Meningen var at vi skulle på det spa-hotellet i Strømstad, men de holder på å pusse opp nå i desember, så da skal vi ta det igjen i januar, men sverigetur blir det likevel :)
I kveld skal jeg en tur til Helene. En liten jentekveld med taco og film. Så blir det vel til at jeg sover der, ble ihvertfall spurt om det ^^ Det blir kos.
Ha en fin kveld, folks! :D
For dere som ikke skjønte det, så er overskriften ironisk ment.
Det er bursdagen min idag, dagen jeg fyller 19 år, ikke no spesielt med det igrunn, men jeg hadde gledet meg veldig til den dagen her. Jeg må desverre innrømme at den ikke ble helt som jeg hadde planlagt.. Jeg hadde sett fram til en koselig dag med kjæresten min, vi skulle ut å spise på restaurant og bare ha det fint. Restauranten ble ikke no av, fordi det skjedde så mye annet, så vi mistet lysten litt.
Jeg har nå gjort noe veldig dumt. Jeg har fucka opp så mye, at det ikke er noen vei tilbake. Idag sa jeg mye dumt. Og en ting, som startet som en bagatell, var kilden til at min dag var offisielt ødelagt. Å, som jeg angrer, men jeg vet ikke hvordan skal få ordnet opp i dette. Jeg har vært en idiot, hele mitt liv, og nå får jeg straffen for det. Jeg har mista den personen som har stått meg nærmest i åtte lange år, og det gjør vondt, veldig vondt. Det føles nesten som å ha blitt dumpa igjen, det føles som å ha kjærlighetssorg. Og det er vel på en måte det jeg har og. Over et vennskap, som jeg trodde skulle vare livet ut. Jeg trodde det var sånn det skulle være, oss to for alltid. At ingenting skulle komme imellom oss. Hva skjedde?
Jeg skulle så inderlig ønske det var noe jeg kunne gjøre for å ordne opp. Gjøre opp for alt det gale jeg har gjort, alle gangene jeg har såret folk. Jeg er veldig, veldig lei for det. Men kjære, kjære Malene, du har det nok bedre uten meg!
Jeg håper tiden vår sammen aldri blir glemt. Du vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt, alltid. Du er den beste vennen jeg noen gang har hatt, og ingen kjenner meg så godt som du.
Damn, disse tårene vil ikke slutte å renne! xD
Jeg klarer ikke å fortsette.. Håper bare alt ordner seg.. en dag...
Rart å tenke på at det er gått et år allerede. Tiden har gått fort, altfor fort. Det er idag akkurat et år siden en fantastisk person forlot denne jord, en engel, som jeg har skrevet i mine dikt. Jeg kjente han desverre ikke så godt, men han var faren til min daværende kjæreste. Jeg syns det er trist å tenke på, og det sitter i meg den dag i dag. Jeg husker så godt den dagen det skjedde, og tiden etterpå. Jeg så hvordan det gikk inn på familien, og de som stod han nærmest. Det var første gangen jeg så den ellers så tøffe gutten, gråte, og det gjorde vondt. Det gjorde vondt å vite at jeg ikke kunne gjøre noe for å hjelpe han. Jeg kunne trøste, jeg kunne være der for han, men det ville ikke bringe faren hans tilbake.
Selvom jeg ikke har noe kontakt med den familien den dag idag, så tenker jeg på dem. Spesielt på denne dagen, for den er nok helt spesiell for dem. De vil nok alltid huske denne datoen, 28. november, stoppe opp litt og tenke. Det vil ihvertfall jeg. Jeg tenker på dem idag. De vil nok ikke vite av meg lenger, for jeg har gjort en tabbe (som jeg angrer veldig på, vel å merke), men jeg ønsker dem bare godt. Og de fortjente ikke den tragedien som rammet dem, virkelig ikke.
Jeg har flere ganger tatt meg selv i å tenke at jeg vil besøke graven, men har funnet ut at det ikke passer seg.
Håper virkelig ikke dette innlegget berører noen på en negativ måte, for det er bare ment godt. For å vise at jeg bryr meg. Hvis noen føler seg støtt, så beklager jeg det på det sterkeste. Jeg vet det er veldig personlig å skrive om dette, men det er bare for å vise at jeg fortsatt tenker på dere (til familien) og bryr meg.
For de som lurer på hvor overskriften kommer fra, så valgte jeg den i forbindelse med det diktet jeg skrev til den gang kjæresten min, etter denne tragedien skjedde. Les, så skjønner dere...
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
natten er her, det er mørkt og kaldt.
En tåre faller, så en til,
men tårene styrker håpets ild.
Engelen har forlatt vår jord,
men glem ikke, du har din mor.
Når du føler deg trist og lei,
tenk, han sitter å smiler til deg.
Hver en dag, hver en natt,
du er alltid hans dyreste skatt.
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
på jorden er det atter kaldt.
Tusen spørsmål, ingen svar,
blir man noengang helt klar?!
Alt kan skje så altfor fort,
før man vet det, er man gått bort.
Tider kommer, tider går,
kjærlighet er alt som består.
En engel full av kjærlighet,
vil vise folket herlighet.
Engelen er hos deg i natt,
der hvor din far en gang satt.
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
hvorfor ble det så inderlig kaldt?
Jeg tror at ingenting skjer uten grunn,
selvom det kanskje vil føles sånn en stund.
Engelen er der oppe et sted,
smiler, vinker og titter ned.
Din far vil alltid være med deg,
enten du er glad, eller du er lei.
Og du kan trøste deg med,
at han nå er på et bedre sted.
Jeg må gjøre noe. Jeg må gjøre noe, som bare jeg kan gjøre. Nemlig, forandre meg selv. Den jeg er idag, den jeg har blitt, eller kanskje alltid har vært, gjør at jeg mister venner. Jeg mister mine beste venner! Er det noe jeg ikke overlever så er det å miste venner. Jeg kan overleve en hjertesorg, jeg kan leve uten en kjæreste, men jeg kan ikke leve uten venner. Når ei veldig god venninne av meg døde for noen år tilbake, mistet jeg en del av meg selv. Dette er noe jeg ikke vil oppleve igjen. Selvom de lever, selvom de er der ute et sted, så vil jeg heller dø enn å vite at vi ikke er venner lenger. Derfor må jeg gjøre noe for å beholde de vennene jeg har.
Jeg har hørt det før. Folk har fortalt meg om mine dårlige sider, gang på gang. Hver gang har jeg sagt at jeg skal forandre meg, lovet at jeg skal skjerpe meg, men jeg har alltid gått tilbake, og blitt værre enn jeg var før. Jeg har blitt en bitch, rett og slett. Kanskje det også er derfor jeg mistet den gamle kjæresten min? Pga personligheten min, mine negative sider, min idioti..
Jeg risikerer å miste den nåværende kjæresten min også, om jeg fortsetter å oppføre meg som jeg gjør. Han har også klaget litt på meg, og ikke uten grunn. Jeg har mine dårlige egenskaper og sider, og jeg er fullt klar over dem, men klarer aldri å gjøre noe for å forandre dem. Grunnen er vel at jeg ikke har prøvd hardt nok. Jeg har alltid tenkt at, de er vennene mine, de kommer alltid til å være der, de respekterer meg og liker meg for den jeg er. Nå skjønner jeg at det ikke alltid er sånn. Hvordan kan man like meg når jeg er bitch, hvordan kan man holde ut med meg da? Det hadde jeg ikke gjort selv engang.
Men nå må jeg gjøre no drastisk. Ellers mister jeg det aller kjæreste for meg. Bestevenninna mi! Det jeg er aller reddest for å miste (bortsett fra nærmeste familie selvfølgelig). Ho er som en søster for meg, den søsteren jeg aldri fikk. Jeg deler alt med henne, og ho har alltid vært der for meg. Jeg har prøvd å alltid være der for ho og, men noen ganger har jeg vel trekt henne mer ned enn opp. Det er ikke noe jeg gjør med vilje, det bare blir sånn. Jeg angrer alltid på de dumme tingene jeg gjør, men da er det for seint. Det har skjedd så altfor ofte at jeg ikke tenker før jeg sier eller gjør noe. Dermed sårer jeg andre, og meg selv.
Jeg trenger hjelp. Jeg vil forandre meg. Det kommer til å ta tid, det kommer til å bli vanskelig, men jeg skal klare det. Jeg MÅ klare det.
Jeg må slutte å mase, slutte å bli sur for små-ting, slutte å være så sta og vrang, slutte å være så egoistisk og ha mer respekt for andre. Alt dreier seg ikke om meg. Jeg må også respektere at folk har andre venner enn meg og et eget liv. Jeg må tåle å få et nei, og ikke bli sur for dette. Ta et "nei" for det det er, nettopp et "nei"! Dette er ting jeg har hørt andre si om meg, til meg, og som jeg er klar over selv. Ihvertfall når jeg tenker over det..
Jeg er ikke no godt menneske. Jeg var det kanskje, en gang i tida, men jeg er ikke stolt over den personen jeg har blitt, og de tinga jeg har gjort. Jeg har såret de jeg er glad i, de som betyr alt for meg. Jeg må skjerpe meg!
Et bilde av meg og mine nærmeste venner :)
...av glede! :D
Jeg vil ikke si at jeg ikke kunne hatt det bedre, for det ville vært en løgn, men jeg har det likevel veldig bra. Jeg er veldig glad for tida. Grunnen? Den fantastiske kjæresten min, stort sett ^^ Bare tanken får meg til å smile. Det bobler inni meg, kjærlighetens bobler. Snart kommer det vel hjerter ut av ørene mine xD Hehe. Jeg er forelska, rett og slett! <3
Har fått veldig god kontakt med Henriette i det siste og. Jenta er jo fantastisk gøy å være med. Med henne blir det heller aldri no tull og surr, ho møter alltid opp til tiden og avlyser aldri ting i siste liten. Det liker vi ;)
Jeg savner selvfølgelig bestevenninna mi, Malene, men Henriette og jeg har kommet nærmere hverandre nå enn vi var før. Vi fyller hverandres tomrom, nå som Malene ikke har så mye tid til oss lenger. Må innrømme at jeg føler, vi begge føler, at vi har mista henne litt. Innmari synd! Kjæresten hennes får all oppmerksomhet for tiden. Greit nok det, jeg skjønner jo at ho vil være med kjæresten sin, men det går en grense et sted. Man må ta seg litt tid til venner av og til og, ellers kan man risikere å miste dem, og om det da blir slutt med kjæresten så står man der alene. Selv er jeg også mye med kjæresten min, men jeg legger ofte inn tid til venner og. Venner er noe av det viktigste man har her i livet. Uten venner er man så og si alene, derfor er det viktig å ta vare på dem. Håper Malene skjønner det etterhvert. Vi savner henne!
Og nok en gang: Jeg elsker Alexander! <3
Jeg gråter. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men jeg gråter, skikkelig. Eller gjorde ihvertfall. Kan fortsatt kjenne en tåre renne nedover kinnet mitt, og smaken av salt i munnen. Jeg trengte det. Av en eller annen grunn har jeg en helt jævlig følelse innvendig. Hvorfor vet jeg ikke, det er det som er så irriterende. Har bare hatt en ekkel følelse i det siste, av at jeg mister venner, og at jeg går folk på nervene. Og det værste av alt, at min "søster", er lei av meg..
Jeg er så redd. Jeg er så redd for å miste det aller kjæreste jeg har. Min beste venn, min søster, min tvillingsjel. Vi pleide å være som èn, det var oss to hele tida, alltid oss. Har vi vokst fra hverandre? Hva har skjedd? Har vi ikke tid til hverandre lenger, nå som vi har kjæreste begge to? Jeg vet ikke hva som skjer.
Jeg er ikke sikker på noen ting lenger. Ikke engang forholdet jeg er i. Ikke misforstå meg, jeg forguder kjæresten min og elsker han, men noen ganger blir jeg så sinnsykt usikker. Vil det vare?
Jeg må skjerpe meg. Det er alltid min feil når noe går galt. Jeg klarer alltid å rote til alt. Faen!
Dag etter dag etter dag, forsvinner foran øynene mine, jeg klarer ikke å stoppe dem. Jeg kan bare sitte å tenke; så fort tiden går. Hvor blir den av? Tiden, dagene, åra, hvor blir de av? Alt bare forsvinner ut i intet, man kan ikke stoppe det, kan ikke stoppe tiden, kan ikke spole tilbake. Så står man bare igjen med minnene, minnene på tiden som en gang var "nå". Minnene kan aldri forandres, aldri gjøres bedre.
Personlig mener jeg at livet burde hatt en fjernkontroll, livets fjernkontroll. Slik kunne man spolet tilbake, rettet opp i ting man har gjort galt, slette episoder man helst ikke vil huske, og sette livet på pause. Det er så mye jeg angrer på, så mye jeg skulle gjort anderledes, og så mye jeg skulle ønske jeg aldri hadde gjort i det hele tatt. Sånn har vel de fleste det, antar jeg, men den følelsen av at man aldri får sjansen til å rette opp igjen, ta tilbake ting som har blitt sagt og gjort, den er helt jævlig. Noen ting vil jeg bare glemme. Bare slette fra minnet. Visse ting som får meg til å gråte. De er så mange.
Livet er som en berg og dalbane. Det går opp og ned, og før du vet ordet av det, er det slutt. Det gjelder bare å leve mens man kan, og ta vare på de minnene og dagene som er verdt å ta vare på. Tiden forsvinner, men glede og sorg vil sitte i hjertet som et arr, og aldri forsvinne. Det kan gjøre vondt, det kan rive deg i stykker innvendig, det kan få deg til å gråte, men det finnes alltid en vei ut, et lys i tunellen.
Mitt lys er mine gode venner. De som alltid får meg opp, alltid får meg glad, alltid støtter meg, uansett. Når hele verden går imot meg, vil de stå som fjell ved siden av meg, som jeg kan lene meg på. Jeg kan være en idiot noen ganger, og bare tenke på meg selv. Bare sitte på rommet å deppe, gråte og syns synd på meg selv, og drite i alle andre rundt meg. Likevel er de der. Hjelper meg. Får meg ut av meg selv. Hva skulle jeg gjort uten?
Så mange rare tanker som samler seg i hodet på en gang. Skjønner nesten ikke hvordan det er mulig. Både triste og glade tanker, dårlige og gode minner. Jeg vil skyve de triste tankene til side. Jeg vil bare være glad. Når jeg er med venner, og med kjæresten min, og med folk som bryr seg, har jeg det kjempe fint. Så lenge jeg ikke er alene, så lenge jeg har det gøy. Når jeg sitter alene igjen, kommer tankene. Tankene jeg ikke vil ha. Minnene jeg bare vil slette fra hukommelsen. Ting jeg aldri ville skulle skje, ting som har laget dype arr i hjertet mitt.
Men for tiden har jeg det bra. Kjæresten min er vidunderlig, og vennene mine er fantastisk gode, og jeg har det gøy. Jobben går også greit, og jeg tjener de pengene jeg trenger. Noen ting kunne vært bedre, men jeg skal ikke klage, for alt i alt har jeg det bra :)
Det var alt for idag! xD
I don't know how you do what you do
I'm so in love with you.
It just keeps getting better.
I want to spend the rest of my life,
with you by my side,
forever and ever.
Every little thing that you do,
baby, I'm amazed by you.
Dette er refrenget på en sang av Lonestar, kalt Amazed. En utrolig nydelig sang, som får meg til å tenke. Tenke på en person som plutselig datt inn i livet mitt, og nå har blitt en stor del av det. En person jeg er i ferd med å bli mer enn bare betatt av, kanskje til og med forelsket i. En person jeg er utrolig glad i.
Jeg har nå vært sammen med i Alexander i snart to måneder, og jeg blir bare mer og mer betatt. Det er enda tidlig i forholdet, og jeg pleier vanligvis ikke å si at jeg elsker noen på dette tidspunktet. Det tok lang tid før jeg kunne si det om Adrian, og jeg sa det aldri om Glenn. Det har bare vært èn person jeg har sagt det til før, for jeg føler at jeg virkelig vil mene det. Med Alexander føles alt så rett, så det blir ikke feil å si det, enda det bare har gått to måneder.
Det er rart hvordan en person jeg bare helt tilfeldig ble kjent med, kan få så stor betydning i livet mitt. Jeg som ikke engang trodde han likte meg. Jeg hadde aldri trodd at det ville ende sånn, men man kan kanskje kalle det "kjærlighet ved første blikk"?! ;)
Jeg falt for han bare ved synet, og han sjarmerte meg i senk. Han er en utrolig skjønn og sjarmerende gutt, med et varmt og godt hjerte. Jeg kunne ikke funnet en bedre kjæreste.
Jeg skal være ærlig, etter bruddet med Adrian trodde jeg aldri at jeg skulle bli lykkelig igjen. Jeg trodde aldri jeg skulle møte en som han, jeg trodde han var den eneste rette for meg. Og jeg har slitt, jeg har hatt vanskelig for å få ordentlige følelser for noen gutter. Visst har jeg flørta, visst har jeg funnet gutter jeg har likt godt, men jeg har hatt den irriterende uvanen at jeg har sammenligna alle gutter jeg har møtt med Adrian. Jeg har ikke følt at noen har vært bra nok, ikke på samme måte som han. Med Alexander er det anderledes. Han er den første gutten jeg ikke har sammenligna med noen. Han er bare den han er, og den jeg har blitt så innmari betatt av. Han får meg til å smile, han får meg til å le. Han får hjertet til å banke, han får blodet til å bruse. Når jeg ligger i armene hans vil jeg ikke være noe annet sted, det finns ingenting bedre. Kunne ligget sånn for alltid. Jeg har ikke følt det sånn på 9 måneder, og det føles så ubeskrivelig deilig. Å finne noen jeg liker så masse, ja til og med mer enn den gutten jeg trodde jeg ikke kunne leve uten. Klart jeg savner den tida, men nå har jeg en mye bedre tid i vente, og mange nye forelskede minner med en helt fantastisk gutt! Kan det bli bedre? Tror ikke det gitt ^^ Er så ubeskrivelig glad i deg, Alexander! <3
Akkurat nå kan ingenting bli bedre. Igår var den etterlengtede dagen, dagen da Malene kom hjem fra folkehøgskolen. Jeg møtte henne på togstasjonen, og da hadde jeg ikke sett henne på 5 uker. Det er lenge å være borte fra bestevenninna si. Var så godt å se henne igjen. Da følte jeg at alt var som før igjen, sånn det skulle være. Vi gikk rundt i byen, sånn som vi pleier, prata og lo som vi alltid gjør. Det er ingen jeg har det så fint sammen med som henne. Den jenta betyr noe helt spesielt for meg, og er den ENESTE som forstår meg 100%. Å være 5 uker uten henne har vært tøft. Gjengen har også blitt splittet på en måte. Ingen har vært sammen med noen for tida. Jeg har såvidt sett de andre vennene mine mens Malene har vært borte. Det er ho som holder gjengen samlet, ho som er midtpunktet. Det er så damn tomt her uten henne. Og når ho nå drar tilbake igjen så er det 2 mnd til jeg ser henne igjen.
Jeg fikk også besøk av kjæresten min igår. Alltid koselig det ^^, Men ingenting slår det å være med både kjæreste og bestevenninne samtidig. Det er flott å kunne kombinere, så lenge den ene ikke føler seg utafor.
Kvelden igår tilbrang vi i senga foran tv'n. Vi lagde oss no mat, poppa popcorn og så på krim-serier. Konge!
Idag har vi ikke gjort stort. Sov lenge, og lå i senga til langt utpå dagen. Det eneste vi har vært utafor huset idag var når vi var en tur i butikken. Fikk Alexander til å ville se Menn som hater kvinner, og jeg tror ikke han angrer :p Hehe.
Så nå sitter vi bare her, på hver vår pc, med ørepropper for å høre på hver vår musikk. Utrolig sosialt. Lol xD Malene og Michael er her straks, så da skal vi ut litt med dem. Kanskje kjøre en tur. Noe sier meg at det blir seint idag, men vi har det som regel alltid morsomt! :D Can't wait.
Jahm, da var det søndag igjen. Klokken er nå passert midnatt og er litt over halv ett Jeg ligger i senga hos mamma, kjeder meg, så tenkte jeg skulle blogge litt. Og siden jeg ikke har noe interessant å blogge om idag, så tenkte jeg rett å slett at jeg skulle fortelle hvordan min uke har vært. Kjedelig, I know, men dere bestemmer selv om dere vil lese eller ikke :p
Mandag morgen våknet jeg av alarmen på mobilen klokken 07.00 presis. Litt for tidlig, i og med at det ble litt seint dagen før. Jeg hadde desverre ikke no valg, måtte på jobb. Fristet å si at jeg var syk, men fornuften vant, på jobb måtte jeg bare! Skulle tross alt bare jobbe 3 og en halv time, fra 08.30 - 12.00. Sjefen min er 50% sykemeldt, og denne dagen hadde jeg fått hennes vakt. Ganske greit egentlig, ble jo tidlig ferdig, hadde hele dagen foran meg. Den ble desverre brukt til å sløve, hele dagen. Egentlig hadde jeg en avtale med ei venninne, men henne var det UMULIG å få tak i, enda jeg ringte så telefonen nesten kokte. Håpløst!
Utpå ettermiddagen ble jeg spurt om jeg kunne jobbe samme tid dagen etter. Jeg sa først ja, men når kvelden kom følte jeg meg helt elendig. Var kvalm og uggen. Jeg regna med at jeg ikke kom til å bli noe bedre til dagen etter, derfor sendte jeg melding å sa at jeg ikke kunne jobbe likevel.
Tirsdag var jeg nokså uggen til å begynne med, men det varte heldigvis ikke så lenge. På dagen var jeg helt bra igjen. Denne dagen gjorde jeg ikke en damn shit, for å si det på den måten. En grusomt kjedelig dag! Ingenting spennende hendte. Satt på pc'n, hørte på musikk, spiste litt osv, osv...
Onsdag tilbringte jeg akkurat på samme måte. Følte jeg hadde litt for mye fritid. Følte at det ikke gikk ann å kjede seg mer enn jeg gjorde akkurat da. Snakket med kjæresten på msn, avtalte at jeg skulle komme til han dagen etter, altså torsdagen. Det var dagens lysglimt :)
Torsdag stod jeg opp ved 12 - 13 tida, hoppet over frokosten og gikk rett i dusjen. Jeg skulle til Alexander, så jeg ville stelle meg ordentlig først. Samtidig som jeg var i dusjen bestemte jeg meg også for å fjerne litt hår på leggene, de hadde begynt å se litt "mandige" ut nå, om du skjønner tegninga :P Fant fram nytt undertøy, som jeg skulle overraske Alexander litt med, og yndlingsbuksa og genseren min. Fikk på sminka, som jeg stort sett aldri forlater huset uten, og ordna håret. Ved halv 6 tiden satt jeg på toget. Det gikk til Larvik, og der måtte jeg bytte til togbuss videre til Porsgrunn. Den reisen begynner å bli fryktelig kjedelig nå, og jeg syns avstanden mellom Larvik og Porsgrunn blir lenger og lenger for hver gang xD Hehe. But in the end, it's worth it! <3
På togstasjonen ble jeg møtt av en smilende og utrolig kjekk kjæreste. Han blir nesten kjekkere og kjekkere for hver gang jeg ser han, hvis det er mulig da ;)
Egentlig skulle vi dra rett hjem, men vi bestemte oss for å gå litt i byen først. Så vi gikk å spiste litt, det vil si, JEG spiste, på Bergbys. Når vi igjen satt på busstoppet for å dra hjem, ringte en kamerat av Alexander og da dro vi får å møte han. Guttene ble stående å prate litt, med meg som stum tilskuer, før vi nok en gang gikk mot busstoppet. Denne gangen klarte vi å komme oss på bussen. Resten av kvelden ble bare brukt til å slappe av. Jeg så på krim-serie etter krim-serie på tv, mens Alexander dreiv å styra med ting på pc'n. Ble en sein natt, men ikke så seint som det pleier å bli.
Fredag våknet jeg klokken tolv, av mobil-alarmen. Måtte stå opp litt tidlig, for skulle på jobb denne dagen. Vi fikk tid til å slappe av litt i senga, og spise frokost (alexander spiste, jeg var ikke særlig sulten), før vi sammen tok bussen til byen. Jeg kjøpte meg no mat i byen, og så var det bare å vente på toget, IGJEN. Og igjen var det togbuss, og tog fra Larvik. Pappa ventet på meg på togstasjonen, og han kjørte meg rett på jobb.
Jobbdagen gikk greit. Var igrunn fryktelig kjedelig. Utrolig lite folk. Hadde visst vært kaos tidligere på dagen, men når jeg jobbet så var det stille. Kom små puljer av og til, men ellers stille som i graven. Ble hentet av pappa klokka åtte, så var det rett hjem å spise middag, og sitte litt på msn før jeg la meg, ganske tidlig til å være meg.
Lørdag, altså idag, eller igår blir det vel nå, stod jeg opp klokken 11. Begynte på jobb klokka 12, så måtte bare forte meg å kle på meg og sminke meg, før pappa igjen kjørte meg til jobb. Dagen idag var akkurat det samme som igår. Dønn stille, med noen små folke-mengder innimellom. Det var så stille at vi ofte gikk rundt å lurte på hva vi skulle ta oss til. Lite folk = lite bestillinger = lite oppvask. Altså, lite å gjøre.
Ble hentet av mamma halv syv. Skulle tilbringe lørdagskvelden hos henne idag. Mommo(min mormor) var på besøk også, og hadde middagen klar når vi kom hjem. Deilig! :D
Var koselig å bare være hjemme med familien en lørdagskveld. Husker ikke sist gang.
Og nå ligger jeg altså her. Har skrivekrampe i fingrene, så tror jeg skal slutte her. Burde vel legge meg nå og, begynner å bli trøtt. Nå er klokka 01.10, som vil si at jeg har skrevet i over en halvtime :p God natt, Norge.
(Bildet er fra et kostymeparty jeg var på i helga)
Jeg trodde aldri det skulle gå ann å få for mye fritid. Har hørt folk snakke om at det er så kjedelig å ikke ha jobb, eller å ikke gå på skole, men jeg har aldri forstått dem. Hva kan vel være mer deilig enn å ha MASSE fritid? Greit nok å ha nok av tid til å slappe av, og nok av tid til meg selv, og andre ting jeg ellers ikke får tid til, men av og til kan det bli for mye av det gode.
Nå ligger jeg her i senga, tredje dagen på rad. Jeg har ingenting å finne på. Msn er kjedelig, nettby er kjedelig og facebook er kjedelig. Det er forsåvidt pc generelt. Vil se film, men er lei av alle filmene jeg har, så det hjelper svært lite. Pappas samling orker jeg ikke engang å begynne å lete i, for den er enorm, og det kan ta evigheter før jeg finner ut hvilken film jeg har MEST lyst til å se xD
JA, jeg har jobb, men jeg har hatt fri siden mandag. På mandag jobbet jeg bare 3 og en halv time, så det teller jo ikke som en jobb-dag engang. Neste jobbdag er til fredag, og jeg må si jeg gleder meg litt igrunn. Å sitte hjemme på rommet alene, er ufattelig kjedelig. Har jeg fått for mye fritid, nå som jeg ikke lenger går på skolen? O_o
Før ville jeg priset meg lykkelig for å få noen fridager som dette. Det er igrunn veldig deilig, hadde jeg bare hatt noe å gjøre! Jeg har noen meget opptatte venner for tida, tydligvis. Selv er jeg og ganske opptatt til tider, med jobb og sånn, men når jeg først har fri så klarer jeg ikke helt å nyte det. Og min bestevenninne, som garantert hadde gjort fritida mi SÅ mye bedre, er på folkehøgskole i Toten, 4 timer unna meg.. Kjæresten min virker også opptatt disse dager, med Bamblelan om et par uker, så jeg prøver å la han få tid til noe annet enn bare meg, selvom det er vanskelig å holde seg helt unna. Reiser til han i morra da, og blir til fredag, for så å reise hjem for å rekke jobben. Det blir nok koselig :)
Nå er det snart bare èn uke igjen til Malene er hjemme! Gleder meg, gleder meg. Da blir alt bra :D Bare synd jeg må jobbe en del i ferien. Typisk at jeg får mye å gjøre når ho først er hjemme. Kunne ikke passa dårligere. Får bare gjøre det beste ut av det ;)
Og NÅ, skal jeg finne fram en god bok eller en bra film.. nei vettu hva... tror jeg skal prøve å få litt liv i Alexander på msn, og så legge meg etterhvert. Orker ikke styre med noe annet. Hva skulle jeg gjort uten pc'en?! xD
Blogges seinere!
(Overskriften er hentet fra sangen "Where were you (when the world stopped turning) av Alan Jackson)
11. september 2001, også kalt 9/11, er dagen som snuddet verden på hodet. Dagen som rørte ved så mange mennesker, ikke bare i New York og USA, men over hele verden. Idag er det akkurat 8 år siden denne forferdelige hendelsen, og jeg kjenner det fortsatt stikker i meg når jeg tenker på dette. På alle menneskene som aldri fikk se solen stå opp igjen, og på alle pårørende og øyevitner. Jeg har nå sittet å sett litt på bilder fra denne dagen, og må innrømme at jeg fortsatt får tårer i øynene.
Jeg var ikke gamle jenta, gikk fortsatt på barneskolen, siste året tror jeg. 10 år var jeg, men gud så godt jeg husker denne dagen. Jeg hadde vært på skolen, en helt normal dag igrunn, helt til jeg satt meg ned for å se på tv. Det første jeg så når jeg skrudde på tv'n var to mektige tårn, i full fyr, for så å rase sammen, etasje etter eatsje, til det slutt ikke var mer igjen. Jeg ble sittende å stirre på tv'en, klarte ikke skifte kanal, klarte ikke se bort. Hva var dette, hva hadde skjedd? Jeg kunne se folk hoppe ut av vinduene, i det de store tårnene raste sammen. Folk som prøvde å redde seg selv, men desverre uten lykke. Forferdelig! Var dette mulig?
Seinere den dagen så jeg på alle nyhetsendingene jeg kom over. På hver og en av dem kunne jeg se hvordan World Trade Center raste sammen. Hvordan flyene styrtet inn i først det ene tårnet, og så det andre. Overalt kunne det høres skrik fra tusenvis av livredde mennesker, som løp for livet, sirener fra alle ambulanser, brannbiler og politibiler som hadde samlet seg foran tårnene, villig til å gjøre en innsats for alle de innesperrede menneksene. Mange av disse heltene mistet selv sitt liv, i forsøket på å redde andre. De ville gjøre en innsats for landet sitt, for sivile mennesker og for deres pårørende.
Dagen etter preget dette forsiden på aviser verden over. Overalt kunne man lese om denne gripende hendelsen, dette forferdelige terrorangrepet, som rammet World Trade Center, og også Pentagon. På skolen snakket vi om dette, vi flagget på halv stang, og vi hadde et minutt stillhet for de døde. De aller fleste var tydelig preget.
Og nå er det altså 8 år siden. Mon tro hva alle pårørende, og amerikanere gjør den dag idag. Tenker de fortsatt på 9/11 og den dagen verden stoppet å snurre? Mest sannsynlig. Og de er ikke de eneste. Hvert år på denne dagen, har jeg stoppet opp litt og tenkt. Av og til grått en tåre.
11. september 2009, åtte år siden World Trade Center fallt, og 2.976 mennesker døde, muligens mer. 300 av disse var brannmenn, som kom til stede for å prøve å hjelpe, redde folk, men isteden mistet sitt eget liv.
Det er ingen tvil om at dette er en dag som vil bli husket i mange, mange år fremover.
Jeg fant dette på en norsk nyhetsside idag:
"Uansett hvor lang tid som går etter angrepene, vil amerikanerne alltid kjenne smerten og tapene fra 11. september 2001, sa Obama i sin tale ved Pentagon fredag.
Hele USA markerte fredag åtteårsdagen for terrorangrepene mot World Trade Center og Pentagon. Obama valgte å markere dagen ved å besøke minnesmerket ved Pentagon. Der holdt han en appell og snakket med pårørende
Regnet øste ned både ved Pentagon og Ground Zero, stedet på Manhattan der World Trade Center sto. Flere hundre amerikanere hadde likevel møtt opp for å hedre ofrene for terrorangrepene, som fikk store konsekvenser for amerikansk politikk.
Terrorangrepene er fortsatt et dypt sår i mange amerikaneres bevissthet. 2.976 mennesker ble drept i angrepene. Blant disse var 300 brannmenn som kom til World Trade Center for å hjelpe til med redningsarbeidet."
|Hvil i fred, alle 9/11 offere, dere vil alltid bli husket!|
Folkehøgskole i Toten, der befinner min aller beste venninne seg akkurat nå. Langt borte fra alt kjent og kjært, fra familie og venner, langt borte fra oss. Er sikker på at ho får det kjempe fint der, og det er nok en opplevelse for livet, men jeg skal ikke legge skjul på at jeg savner henne veldig.
Jeg er vant til at det bare er en 10 minutters gåtur fra meg til henne, men nå er det ca 4 timers kjøretur! Jeg kan ikke bare gå til henne når jeg føler for litt selskap, eller trenger noen å prate med. Selvfølgelig kan jeg ringe henne da, men det blir ikke helt det samme.
Riktignok er ho bare borte et år da, og kommer hjem hver ferie og enkelte helger innimellom, men det er likevel lenge å være borte fra en person man er vant til å se nesten hver dag. I tre, fire år har vi nesten bodd hos hverandre, og vært uadskillige bestevenner. Det er fint å ha en slik venn. En ordentlig venn, som alltid er der for meg, uansett. Ho blir ikke sur om jeg ringer henne midt på natta, fordi jeg ikke får sove og trenger å prate. Ho syns det bare er koselig når jeg babler i vei om gutten jeg elsker, selvom det er omtrent hele tida xD Ho er den eneste jeg snakker så godt sammen med, som jeg gjør. Vi kan snakke time etter time etter time, om alt og ingenting, og går aldri tom for ting å prate om. Rart med det igrunn. Andre personer sliter jeg av og til med å finne på ting å snakke om, men aldri med henne. Vi snakker, ler og tuller dagen lang, noen ganger natta og xP
Ho forstår meg alltid, på en måte bare ho gjør. Ingen andre forstår meg bedre, ingen andre kjenner meg bedre. Ingen andre er som Malene.
Vel, jeg har nok av venner, men jeg har bare èn ordentlig bestevenninne! Og nå er ho langt vekk fra meg. Jeg må vente fortsatt to uker før jeg får se henne og klemme henne igjen. Det nærmer seg høstferien nå. Bare to uker igjen!
Kom hjem, Malene, vi savner deg! :/
...er det alltid noe som skjer som endrer på den følelsen.
Altså, jeg har så mye å være glad for. Så mye å leve for. Så mange folk rundt meg som er glad i meg. Jeg har gode venner, en flott familie og en utrolig herlig kjæreste.
Likevel.. Likevel føler jeg meg deppa. Jeg føler at ting ikke går helt som jeg vil for tida. Livet vil rett og slett ikke samarbeide. Hvorfor klager jeg? Jeg har jo alt jeg trenger! Hvorfor skal jeg alltid være misfornøyd med ett eller annet?
Det er jævlig lett å si at alt er bra. Det er jævlig lett å late som ingenting. Men det er faen ikke lett å alltid gjøre de rette tinga, alltid si de rette orda, alltid gjøre det andre forventer av deg.
Jeg skuffer meg selv, jeg skuffer andre, gang på gang på gang. Det skjer så altfor ofte. Jeg sårer folk jeg er glad i, uten at jeg vil det. Og hver gang sier jeg til meg selv; nå må jeg forandre meg, nå må jeg slutte å være en bitch. Men hver gang faller jeg tilbake i de samme, jævla spora. Vil rose alle som fortsatt holder ut med meg. Dere er gull verdt :)
Denne helga, har vært en merkelig helg, hvor jeg av og til har følt at alt går til helvete, for så i neste stund tulle, le og kose meg. Dro til Porsgrunn på torsdag etter jobben, for å besøke kjæresten min. Hadde ikke sett han på noen dager, så savna han veldig. Alltid like kos å se han igjen <3 Torsdagskvelden var omtrent over når vi omsider kom hjem til han, så da var det bare å slappe av, for så å legge seg etterhvert. Fredag sov vi lenge, og tok en tur til byen, hvor vi spiste litt mat. Den dagen var det egentlig meninga at vi skulle dra hjem til Sandefjord igjen, for etter planen skulle vi på Ikea neste dag. Hjemreise denne fredagen ble ikke no av. Alexander var nødt til å fikse noe på pc'n, så når vi først tenkte på å sjekke togtidene, var det bare 10 min til toget gikk. Noe vi altså ikke rakk.
Lørdag stod vi opp tidlig. Vi skulle jo rekke et tidlig tog, for å få vært lengst mulig på Ikea. Jeg var trøtt, men det var ingenting sammenligna med Alexander. Å få han opp var praktisk talt umulig xD Men vi kom oss omsider til Ikea, jeg fikk kjøpt meg ny, stooor seng :D Ooog så, bar det rett avgårde til Porsgrunn igjen, hvor vi tok taxi til Skien. Der skulle vi på fest. En fest jeg ikke vil gå nærmere innpå. Har hørt jeg oppførte meg som en idiot, noe jeg sikkert gjorde og. Jeg angrer på det. Glemte mobilen min der borte og, så den er for øyeblikket i Skien :P Lol, jeg er så flink.
Søndagen, altså idag, har vi bare slappa av igrunn. Ja, bortsett fra når vi GIKK til byen da. Det var et stykke det. Sånn går det når man ikke vil vente på bussen. Når vi endelig kom dit, fant vi ut at det var på tide med litt mat. Vi dro på en sånn kebab-sjappe. Jeg bestilte cheeseburger, UTEN dressing. Tror du ikke de klæsja på med dressing likevel da?! Da var jeg irritert. Her hadde vi gått helt til byen, jeg var sliten og trøtt (noe som har med gårsdagen å gjøre) og lettere irritert, pluss veldig sulten og tørst, og når jeg først bestiller mat, så får jeg det faen ikke sånn jeg vil ha det engang.. Da følte jeg at nå kan ikke mer gå galt. Etter en litt fucked opp helg, men likevel var den fin til tider.
På toget hjem, fikk jeg selskap av en driiita mann, som plappra hodet mitt fullt av alt mulig shit, og om hans kone som døde i dag, heeele veien fra Larvik til Sandefjord. Ikke at det er så langt, men det var langt nok. Er litt sånn småredd for sånne folk. Ihvertfall når han begynte å si at jeg hadde fine pupper... Da rabla det nesten for meg. Men syns litt synd på fyren og, som hadde mista sin store kjærlighet og trofaste kone gjennom 23 år. Da skjønner jeg igrunn at han går å drekker seg drita, men det hjelper INGENTING. Det veit jeg...
I dag møtte vi opp på skolen klokka 9. Vi skulle nå få vite om vi kom opp i muntlig eksamen. Nervøse og spente var vi alle sammen, og var redde for å høre navnet vårt bli ropt opp. Jeg var nesten helt sikker på at ihvertfall ett parti i klassen kom opp, og at jeg var en av dem. Når studierektoren var på plass og begynte å lese opp, holdt sommerfuglene på å gå amok i magen. Han begynte med vg1, og der var det 6 elever som kom opp. Resten av vg1, som ikke kom opp, jubla høyt. Når roen igjen hadde senket seg, hørte vi studierektoren si; "Og det var faktisk det eneste trekket vi hadde i år". Fy søren, så glade vi ble når vi hørte det!
Jubelen kunne høres over hele skolegården, og alle fløy rundt å klemte hverandre. Dette var det beste som kunne skje nå. INGEN MUNTLIG EKSAMEN! :D
Det betyr at vi nå er så og si ferdig på Melsom. Vi har fri frem til avsluttningen på torsdag. Er rart å tenke på at neste gang jeg ser klassen, så er det for å si hade til dem. Neste gangen jeg ser dem, er det for å slutte på skolen. Slutte på videregående, etter 3 lange år. Det blir litt rart egentlig, men utrolig deilig. Aldri mer stygge, trange klasserom. Aldri mer Anne Misje (norsklærer), Lars Gunnar (historielærer) eller Rune (naturfaglærer). Aldri mer ti timer norsk i uka. Aldri mer det jævla surret. Aldri mer Melsom!
Er på en måte litt vemodig og, egentlig. Har jo tross alt gått der i 3 år. Og jeg kommer til å savne alle vennene jeg har fått der borte. Kommer til å savne å se dem hver dag. Kommer til å savne alt tullet vi har funnet på, alle latterkrampene vi har hatt og alle diskusjonene. Rart å tenke på at vi nå blir spredd for alle vinder. Jeg håper vi holder kontakten, og at vi en dag kan ha en gjenforening. En klassefest eller no.
Med det vil jeg ønske alle klassevenner og andre; lykke til videre! :)
Å, for en fantastisk tid vi har i møte nå! Våren er her, sola skinner og fuglene plystrer. Jeg satt i døråpningen istad og kjente sola varme godt. Kjempe deilig. Endelig er det slutt på vinter, kulde, snø og vått slaps. Nå er sommeren her snart! =D
Bare en dag igjen nå så er det påskeferie. En hel uke med skolefri og dager fyllt med venner, festing og andre artigheter. Gud, som jeg gleder meg! I morra kommer Kjetil hjem igjen, og det skal bli så gøy å se han igjen nå. Har savna han skikkelig. Til søndag skal alle vennene mine samles igjen, tror det blir fantastisk morsomt. Så skal Kine ha fest snart, Malene skal feire bursdagen sin og kanskje Kjetil. Og så skal vi jo til Sverige den 11. april! Da skal vi møte tre koselige gutter ^^ Kan nesten ikke vente. Gleder meg sykt! Har mye å glede meg til fremover. Eneste jeg har å klage over nå er denne hersens forkjølelsen :P Men er snart frisk igjen nå.
Okei, nå er det snart to måneder siden det ble slutt mellom meg og Adrian. Jeg har brukt lang tid på å fordøye den tunge sannheten, og å innse at det virkelig er slutt. Jeg har ikke villet innse det. I en hel måned etterpå gikk jeg rundt å håpet at han skulle angre seg og komme tilbake til meg, selvom jeg innerst inne visste at det aldri kom til å skje.
Jeg har gjort mye dumt. Jeg har ikke helt vært meg selv. Jeg har vært knust, sur og hevnlysten. Men hvorfor?! Jeg har gått rundt å vært sur på han for at han slo opp, men hvorfor? Og jeg har prøvd alt for å få han tilbake. Jeg har prøvd å gi han dårlig samvittighet, jeg har fortalt han hvor glad jeg var i han og hvor vanskelig det er å komme over han, jeg har til og med prøvd å gjøre han sjalu. Men etter som tiden har gått, har det gått opp for meg hvilken idiot jeg har vært. Jeg har ingen som helst grunn til å være sur på han. Og han har ikke såra meg, han har bare gjort det han følte var riktig. Det som var det eneste riktige.
Jeg vet jo selv hvordan det er! Jeg gjorde jo akkurat det samme med Cato! Jeg har jo gjort det selv! Jeg har "såra" en person på samme måte. Og nå veit jeg hvordan det er. Det er ikke lett. Ikke for noen av partene. Jeg vet ikke hva som er værst, å dumpe eller bli dumpa. Jeg var glad i Cato og ville ikke såre han, derfor venta jeg lengst mulig med å slå opp. Men jeg fant til slutt ut at det beste var å bare gjøre det, isteden for å utsette og utsette det. Det gjør det bare værre. Kanskje hadde Adrian det på samme måte?!
På bussen hjem fra skolen idag, satt jeg å tenkte. Jeg tenkte på Adrian, men for en gang skyld ble jeg ikke lei meg. Jeg satt med et smil om munnen. Nå klarer jeg å tenke på den fine tida med han uten å få tårer i øynene. Jeg klarer å se tilbake og glede meg over det. Det har tatt sin tid, og jeg har fortsatt ikke kommet helt over han, men det begynner å hjelpe. Fortsatt ville jeg gjort hva som helst for å bli holdt rundt av han, kjenne kroppen hans mot min og kysse han. Men nå har jeg begynt å tenke på andre gutter igjen. For det finns faktisk mange andre der ute, og en av dem blir nok min en dag :)
Jeg har vært veldig heldig. Det finnes mange drittsekker der ute, men jeg fant Adrian! Og jeg har fått mange nye erfaringer i dette forholdet som jeg er veldig glad for, og som jeg kan ta med meg videre i livet. Selvom det ikke endte helt som jeg hadde tenkt, så spiller det egentlig ingen rolle lenger. Jeg har bare positive erfaringer fra forholdet. Har hatt det så fint. For det ER det beste forholdet jeg har vært i.. hittil. Det finns ikke mange gutter som Adrian, og jeg misunner den jenta som ender opp med han. Det er ei heldig jente!
Så jeg har hatt mange tanker i det siste, og jeg akseptere det nå. Det var vel ikke meningen at det skulle bli meg og han, og det var kanskje det beste at det endte sånn det gjorde. Men gudene vet at jeg fortsatt er utrolig glad i den gutten, og jeg vil bare hans beste. Jeg vil han ingenting vondt. Han har vært igjennom nok fra før. Han fortjener bare det beste av det beste. Og det er ikke jeg. Han er for god for meg, rett og slett! :)
Da var strykemerkene festet og russebuksa er klar for bruk. Ikke lenge igjen til russetida nå. Den tida jeg har gledet meg til siden jeg begynte på videregående. Endelig er den her. Russeutstyret har jeg hatt en stund, russeknutene er lagt ut og russedåpen er 15. april. Nå kan russetida bare begynne, jeg er klar! :D
Til tirsdag skal vi ta gruppebilde, med all melsomrussen, som skal være i russeårboka. Blir artig. Gleder meg til å begynne å bruke russebuksa. Den ble skikkelig kul med alle merkene. Og gleder meg til Skjellvika, Vestfolds største russetreff, med alle mine russevenner. Kommer til å bli drit fett!
Born in 90, party in 09. Oh yeah!
Dæven, nå er det lenge siden jeg har skrevet her nå :O For dårlig av meg altså!
Har skjedd mye i livet mitt siden sist, og er nok mye derfor jeg ikke har skrevet her på en stund og. Har rett og slett ikke tenkt på at jeg i det hele tatt har en blogg, og det å skrive her har ikke akkurat vært min største prioritering. Men nå syns jeg det var på tide, og så kjeder meg jeg no grosalt nå så..
Okey, skal vi ta en kort oppsummering av hva som har skjedd siden sist?! Jeg har flytta fra mamma til pappa, blitt dumpa av Adrian, fått meg jobb (eller hadde jeg kanskje det forrige gang og?), hatt sinnsykt mye skolearbeid å gjøre (særemne, naturfagprosjekt, historieprosjekt, prøver, naturforvaltningsoppgaver og you name it), vært full, klina med naboen min, begynt på vannaerobic i svømmehallen (hehe) og blitt kjent med en fyr kalt Espen ;) Har skjedd en del mer enn det og, men detaljene er ikke av interesse. Poenget mitt er at mye er forandret. Jeg har vært passasjer i en følsesmessig berg- og dalbane den siste tiden, hvor jeg har svingt fra å være helt nede og bare grått, til å sveve på en sky og ledd hele tida. Det har vært en tøff tid, men jeg har hatt mye morro også, det skal jeg ikke legge skjul på.
Det er nå snart to måneder siden Adrian slo opp med meg, og jeg skal ærlig si at jeg enda ikke har kommet over han. Vel, det begynner å hjelpe nå da, men jeg er så sinnsykt glad i han fortsatt. Sånne følser går ikke over med det første, desverre. Jeg har grått mye og lurt på hvordan jeg skulle klare å komme meg videre uten han. Nå har jeg det derimot mye bedre. Jeg savner han fortsatt, men har lært meg å leve med det faktum at det aldri kommer til å bli oss to igjen.
Nå går jeg bare å gleder meg til påskeferien, og til 11. april. Kan virkelig trenge en ferie nå! Skolen tar på, merker jeg. Har vært så trøtt og sliten i det siste, og det har vært så mye å gjøre. Fortsatt har jeg to prosjekter jeg skal levere før påskeferien. Aner ikke hvordan det skal gå..
11. april skal jeg til Sverige med Malene, Henriette og Endre, og så skal vi møte en jeg har blitt kjent med på nettby og kameraten hans. Det blir kjempe koselig :D Han virker som en utrolig søt og grei gutt. Kan nesten ikke vente med å møte han!
Denne ferien blir bra tenker jeg. Skal i to bursdager, noen fester, jobbe litt, slappe av og til Sverige. Kanke bli bedre ;)
Angels near, angels far,
they all know who you are.
When you smile, when you cry,
they never ever wonder why.
They're sitting on a cloud,
watching you,
praying for all your dreams
to come true.
When a man leaves this place,
he becomes an angel for always.
So dry your tears, don't you cry,
the memory of him will never die.
He lives in the heaven up above,
watching over the family he love.
Angels cry, angels smile,
just stop wondering for a while.
Please believe the words I say,
they will help you through the day.
Angels near, angels far,
they never forget who you are.
Et dikt jeg skrev for en litt over en måned siden.
Jeg går rundt i en tåkesky hele tiden. Jeg går rundt i mine egne tanker. Jeg fester på et smil, og prøver å følge med. Men av en eller annen grunn følger jeg ikke med i det hele tatt. Verden går sin gang. Livet mitt går videre, dag for dag. Men uten meg. Jeg klarer ikke å følge med.
Noe er galt. Jeg kan føle det. Jeg vet at noe er galt. Ting er ikke sånn jeg vil de skal være. Ting er ikke sånn de BURDE være. Mye skjer i livet mitt for tida. Mye har skjedd de siste månedene. Ting jeg så gjerne skulle unngått. Om jeg hadde kunnet endre på det, på alt som har gått galt i livet mitt, på alle feil, på alle ubehageligheter, så ville jeg gjort det! Jeg ville ikke venta et sekund. Og for å endre på det som plager meg mest, ville jeg ofra livet mitt..
Jeg hater å se at mine nærmeste lider. De jeg er så glad i, så ubeskrivelig glad i. Å vite at de har det vondt, det knuser hjertet mitt. Gang på gang. Som om en kniv blir stukket dypt inn i det. Å vite at noen har det vondt, og at jeg ikke kan gjøre noe for å endre på det. Jeg ville gjort hva som helst. Hva som helst! Men jeg eier ingen kraft. Jeg er bare en ussel sjel, fanget i en liten, hjelpeløs menneskekropp. Jeg kan ikke utrette mirakler. Jeg kan ikke trylle. Og jeg kan ikke bringe en person tilbake fra de døde. Uansett hvor mye jeg skulle ønske det.
Jeg vil ha det gøy. Jeg vil le. Jeg vil glemme alle sorger, alle bekymringer. Jeg vil bare rømme langt vekk fra alt, og ha det gøy. Jeg vil elske min kjæreste, slik som han fortjener å bli elsket. Behandle mine venner, slik de fortjener å bli behandlet. Verdsette mine foreldre, slik de fortjener å bli verdsatt. Alt dette er jo simple ting. Men hvorfor klarer jeg ikke å gjøre det? Hvorfor klarer jeg ikke å bare være fornøyd med det jeg har, og ikke kjempe for mer. Jeg setter noen ganger for store krav til meg selv. Jeg setter meg et mål, og klarer jeg ikke dette så river jeg meg selv ned innenfra. Men jeg har jo så mye å være glad for. Jeg har så mye å kjempe for. Så mange som er glad i meg. Dette betyr alt.
Men, i det siste har jeg følt at jeg holder på å miste en person som står meg veldig nær. Den personen jeg har gitt mitt hjerte til, den personen jeg elsker.. Jeg føler at han sklir lenger og lenger vekk fra meg. Jeg vil gripe tak i han og holde fast, aldri slippe. Men han har sin egen vilje. Den kan jeg ikke styre. Jeg vet ikke hva det er, men jeg vet det er noe. Jeg merker det. Merker det på alt. Å, om jeg bare kunne endre på dette. Om det bare var noe jeg kunne gjøre. Det er så mange følelser inni bildet, så mange tanker, som bare forvirrer. Jeg håper bare et lys vil vise seg snart, og lyse opp veien for meg. Vise meg veien jeg skal gå. Den veien som er rett for meg. Og den veien som er rett for han. Er jeg heldig, så vil våre veier møtes, og vi vil gå livets vei, sammen.
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
natten er her, det er mørkt og kaldt.
En tåre faller, så en til,
men tårene styrker håpets ild.
Engelen har forlatt vår jord,
men glem ikke, du har din mor.
Når du føler deg trist og lei,
tenk, han sitter å smiler til deg.
Hver en dag, hver en natt,
du er alltid hans dyreste skatt.
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
på jorden er det atter kaldt.
Tusen spørsmål, ingen svar,
blir man noengang helt klar?!
Alt kan skje så altfor fort,
før man vet det, er man gått bort.
Tider kommer, tider går,
kjærlighet er alt som består.
En engel full av kjærlighet,
vil vise folket herlighet.
Engelen er hos deg i natt,
der hvor din far en gang satt.
En rose har visnet, en stjerne har fallt,
hvorfor ble det så inderlig kaldt?
Jeg tror at ingenting skjer uten grunn,
selvom det kanskje vil føles sånn en stund.
Engelen er der oppe et sted,
smiler, vinker og titter ned.
Din far vil alltid være med deg,
enten du er glad, eller du er lei.
Men du kan trøste deg med,
at han nå er på et bedre sted.
Skrev dette til Adrian om fredagen, altså 28.november. Den stakkars gutten min mista sin kjære pappa :'(
Utrolig, utrolig trist!
I natt skjedde det noe som skremte meg litt. Bare litt altså.
Jeg har en stor vifte stående på rommet, en sånn gulvvifte, som er veldig kjekk å ha om sommeren. Men ihvertfall, i natt, sånn rundt tre-tida, lå jeg i senga mi og var dypt inne i drømmeland. Da plutselig våkna jeg av at det var et eller annet som datt i gulvet. Jeg trodde først det var en haug med flasker, for i søvne var lyden lik, men jeg har da ikke så mange flasker på rommet mitt jeg. Trøtt som jeg var, lukket jeg opp øynene. I rommet var det mørkt som svarte natta, kanskje ikke så rart med tanke på at det VAR på svarte natta :P
Jeg grep mobilen min som lå på skrivebordet ved siden av senga, og lyste rundt i rommet. På gulvet lå den greia som skal være utenpå vifta, som skal holde fremmedlegemer vekk fra viftebladene. Skjønner dere hva jeg mener?! Den er ihvertfall delt i to (normalt sett), med en slags plastreim som holder de to delene festet på vifta. Bakdelen satt igjen, men fordelen lå nå på gulvet mitt.
Merkelig. Hvordan kunne den bare ha falt ned av seg selv? Alle i huset sov jo, og den vifta har stått der i årevis uten at noe har skjedd med den.
Jeg sjekket den når jeg kom hjem, og da la jeg merke til at den plastreimen hadde røket. Den hadde ikke gått opp i skjøten eller no, nei, den hadde røket der hvor det ikke var noen som helst sprekk fra før. Altså, den hadde knekt tvers over. Hvordan er det mulig? At den bare knekker sånn uten videre.. Bare en "natulig" forklaring; det spøker her! Haha xD
Det er midt på dagen, vi har tre timer igjen på skolen og jeg lengter hjem etter min varme, gode seng.
Klasserommet er overfullt av dårlig luft, og skravlingen sitter i veggene. Historietimen har så vidt begynt, og Lars Gunnar står foran klassen og prøver iherdig å få de lite motiverte elevene til å lære noe. Uten nytte er jeg redd for.
Fire av oss sitter foran hver vår laptop, og med nett i klasserommet er det veldig fristende å surfe på rundt på nettet enn å følge med i timene. Jeg har klaga på at andre sitter å holder på med alt annet i timene, og nå er jeg like ille selv. Fy!
Hodet verker, magen rumler. Jeg er sulten og trøtt. Er lei, vil hjem. Og enda har vi to timer til etter denne! Nærmere bestemt; to gymtimer.. Det er ikke så ille i utgangspunktet, men når jeg ikke er helt i form, og har null energi, så frister det ikke så veldig.
Men da var det tid for oppgaver, så da får jeg avslutte det blogginnlegget her nå.
Kommer vel mer neste gang jeg kjeder meg :P
Atter en dag sitter vi her. Atter en skoledag. Atter en dag uten en ting å gjøre.
Egentlig skal vi jobbe med rapport. Men hvem tror vel at når man sender en gjeng med ungdommer på datarommet, så kommer de faktisk til å jobbe. Dream on.
Noen gjør det sikkert, men jeg på min side klarer ikke å få gjort noe på skolen. Ikke at jeg får gjort så veldig mye hjemme heller da, men..
Denne rapporten er jeg bare nødt til å bli ferdig. Har to dager igjen nå. Jeg sliter!
Må jobbe som F de siste dagene. Jeg lar meg altfor fort falle for fristelser. Fristelsen til å gå ut. Fristelsen til å gjøre alt mulig annet enn det jeg egentlig må.
Vil heller være ute med venner. Eller sitte på dataen å surre rundt.
Ikke jobbe med en dritt-rapport =/
The sun is shining, nei vent, ser bare skyer jeg O_o
Yet life is smiling to me. Trenger ikke sol for å være glad, men må innrømme at det hadde hjulpet litt xP
Just thinking of you, thinking of what I have, makes me happy.
Faktisk så er ikke livet mitt så aller værst for tida. Jeg har alt jeg trenger. Kjæreste, venner og penger. Eller pengene er ihvertfall på vei inn. Stipendet mitt er straks inne på kontoen min.
Smile to me, I'm happy, all I need is a smile from you.
Smiiil, livet er godt. Livet er godt om man lærer seg å sette pris på det. Og se alle ting fra den lyseste siden. Ikke tro at alt håp er tapt. Alle saker har flere sider. Og det finnes alltid en løsning. Hvordan skulle man ellers kunne overlevd?!
Alt jeg trenger for å skjønne at livet er verdt å leve, er et varmt smil fra en jeg er glad i. Fra en god venn. Eller kjæresten min. Eller et familiemedlem. Det er disse menneskene som får meg til å holde ut når alt er som værst.
Å, jeg har så mye å glede meg til fremover. Så mye å se frem til. Det kribler i magen. Jeg bobler av glede og spenning. Kan nesten ikke vente (:
I høstferien skal jeg være med Malene og familien hennes til Oslo for å se på Senkveld fra innsiden, altså fra studio :P Haha. Mulig vi drar litt tidlig, slik at vi kan tilbringe stort sett hele dagen i Oslo. Shoppe og kose oss.
Og førstkommende helg, da kommer Kjetil hjem en liten tur. Skal bli så gøy å treffe han igjen. Selvom han ikke har vært borte en måned en gang, så føles det mye lenger. Må innrømme at jeg savner han ganske mye.
Vi skal ha en koselig liten samling. En liten samling med gode venner. Gleder meg masse!
Ikke lenge til bursdagen min heller. Og jul. I desember skjer det mye! 2. desember (bursdagen min), skal jeg finne på noe koselig med kjæresten min har jeg planer om. I og med at jeg har bursdag på en tirsdag, og det er skole både på samme dagen og dagen etter, så blir det best å ikke ha fest den dagen :p
Men helga etter, da drar jeg å Malene til Sverige. Malene tar med bilen, så overnatter vi på spa-hotel, går ut på byen på kvelden, og kjører hjem neste dag, tar en tur på nordbyen og sånn. Gleder meg sykt til det. Kommer til å bli så artig.
Den ordentlige bursdagsfesten kommer til å bli den 20. desember, for da er Kjetil hjemme fra folkehøgskolen. Vil gjerne ha med han, så derfor ble den så lenge etter den ordentlige bursdagen min.
Jeg skal prøve å få leid et lokale, og så skal jeg invitere alle vennene mine. Det kommer til å bli en heidundrende fest! Håper bare alle kan komme.
Og så er det julaften 4 dager etter. Nyttårsaften er det fest igjen. Vi skal prøve å få leid et lokale da og, men er ikke sikkert vi får det til. En ting som er sikkert er ihvertfall at jeg skal tilbringe inngangen til det nye året med gode venner, akkurat som i fjor. Ingenting er bedre :)
Så, livet mitt er bra for tida. Selvom jeg kanskje skjuler smilet mitt litt av og til, så skal det ikke mye til for at det dukker fram igjen. Smile to me, friends, and I will smile back ;)
Sommerferien er over og det er tilbake til den vanlige hverdagen igjen, som for meg vil si skolen..
Vet ikke helt om det er deilig eller bare utrolig kjedelig, men en ting er klart, jeg kan bare skylde meg selv for at jeg fortsatt sitter fast på Melsom.. Jeg valgte selv å ta et år til, og jeg valgte selv at det året skulle bli på Melsom Videregående, som jeg egentlig er dritt lei. Må si jeg angrer litt, men jeg skal vel klare å komme meg igjennom dette året og. Er jo tross alt mitt siste skoleår :)
Jaja.. første skoledag idag. Møtte opp i gymsalen klokka 12.00, hele skolen. Var utrolig mange 1. klassinger i år egentlig. Melsom har visst tatt ny rekord i elevantall. Nå er vi 224(eller no) elever på skolen. Haha xD
Jeg går nå i 3Na, og er blandt de eldste på skolen. Synes ikke det er lenge siden jeg begynnte på første året jeg, tida har gått ganske fort.
Vi fikk en litt anderledes klasseinndeling, ny lærer og nytt klasserom (takk Gud). Læreren er en merkelig skrue. Vet ikke helt hva jeg syns om han enda, men han er ihvertfall ikke sånn jeg først trodde han var (sur og kjedelig). Han er litt artig egentlig, og veldig surrete. Men de fleste lærerne på Melsom er det, så det var vel ikke no sjokk..
Skal bli litt deilig å komme inn i de kjente vanene igjen, få litt struktur i hverdagen. Men jeg ville egentlig heller jobba. Veit ikke hvor lenge jeg orker dette skolemaset. Gleder meg allerede til neste sommer.
Og gleder meg til russetida. Det blir fett! xD Får russekatalogen i posten i løpet av neste uke.
I morra skal vi på en liten utflukt med klassen, til et sted i Tjølling. Vi skal snakke om steinalderen og sånn. Kan jo bli interessant.
Og i år har vi historie. Jippi :) Har alltid vært glad i historie. Da kan jeg kanskje gjøre det litt bra.
Ny gymlærer og mattelærer har vi og. Digg.
Neste uke allerede skal vi på en klassetur med overnatting. Fra tirsdag til torsdag. Husker ikke helt hva stedet heter, men det kan jo bli artig (eller ikke?)..
Jaja, får bare se hva tiden bringer med seg.. Venter i spenning.. xD
Og disse såkalte englene, de blir jo framstilt på så mange forskjellige måter. Det er virkelig ikke enkelt å vite hvordan de virkelig ser ut, og hvordan de virkelig er. Men de fleste ser dem vel for seg som hvite skapninger, med lange kapper(kjoler), store, hvite vinger og en glorie rundt hodet.
Jeg derimot tror de er helt vanlige mennesker. At de rett og slett går i ett med jordas beboere. En slags forkledning på en måte. Ingen kan se at de er engler, og de viser seg bare for de som virkelig trenger dem. De som virkelig trenger Guds kjærlighet, mer enn andre. Som trenger å bli minnet på at de er elsket. Bli minnet på at de er verdt noe.
Men det store spørsmålet er; finnes de egentlig? Disse såkalt englene, er de virkelige, eller bare myter, overtro, noe som bare er diktet opp?
Vel, alle har hver sin tro, hver sin mening når det gjelder dette. Jeg liker å tro at de finnes. Jeg liker å tro at hver og en av oss har sin helt egen engel. En som følger med, som hjelper oss i tunge tider, som gir oss litt av Guds kjærlighet når vi virkelig trenger det, som passer på oss. Jeg er ikke så veldig kristen, men ved å tro på dette så gjør det livet litt lettere å leve. Jeg kan komme meg igjennom de vanskelige tidene ved å tenke på at det er noen der ute som bryr seg om meg. Det hjelper faktisk.
Jeg er nesten sikker på at jeg har sett noen av disse englene med mine egne øyne. Vakre mennesker hvor personligheten og godheten skinner igjennom. Noen som er overnaturlige gode og snille, som er fyllt med kjærlighet. De må vel være engler... Eller?
